Det polariserte Frankrike

KAPITTEL 1:

Middagsselskapet

Jeg er i Paris bare noen få dager etter valget på nasjonalforsamlingen i juni 2022. Under et middagsselskap med venner i bydelen Auteuil bestemmer jeg meg for å lodde stemningen om valget. Leiligheten i det 16. arrondissementet ligger godt plassert mellom Seinen og parken Bois de Boulogne. Området går for å være et av de mest fornemme i Paris.

Det er tolv personer til middag, alle samlet rundt en rektangulær grålasert børstet bordplate. Seks par, alle i førtiog femtiårene, de fleste med gode stillinger. Jeg tenker mitt. Fransk øvre middelklasse. Folk med sans for å uttrykke seg elegant og velartikulert. Folk med en sterk kulturell og intellektuell interesse. Klassisk kledd. Sko med lærsåler. Kvinner med perleøredobber. Menn med silkeskjerf som henger løst innenfor jakken. Dette er mennesker som kan tilbringe timer i gourmetbutikker for å finne den perfekte smaken og kvaliteten på et måltid.

Fra plassen jeg sitter på, ser jeg mot stue nummer to, en peisestue med bokhyller fra gulv til tak. I bakgrunnen ser jeg en håndfull malerier innenfor stilarten abstrakt kunst.

Jeg er invitert hit av min tidligere klassekamerat, Serge. Etter studiene på HEC jobbet Serge noen år for et amerikansk selskap i teknologiparken Sophia Antipolis. Området utenfor Nice er kjent for å huse kremen av fransk bioteknologi- og IT-industri. Etter ti år ble han lei av å jobbe for andre. Han flyttet til Paris og startet for seg selv.

- Det er klart jeg er bekymret for Frankrikes fremtid, forteller han meg. - På overflaten er alt bra. Macron vant valget med god margin, og sørget for at gærningene ikke kom inn i Élyséepalasset.

Macron ble ikke gjenvalgt fordi han var populær, fortsetter Serge, som forteller at førsterunden ga ekstremistene på høyre- og venstresiden over halvparten av franskmenns stemmer. - Om ikke det er et tegn på at noe er virkelig galt, så vet ikke jeg.

- Frankrike er i en dyp krise, legger kona hans, Marie, til.

Jeg innvender at dagens Frankrike ikke kan være så ille som Serge og Marie vil ha det til. Økonomien vokser, og demokratiet er stabilt. Infrastrukturen er den beste i Europa, og levestandarden er høy. Og når det gjelder det politiske, hvor ille er det, spør jeg tilbake. Tross alt, det politiske sentrum vant, og ekstremistene tapte.

Serge rister forsiktig på hodet.

- Spør du folk flest, er det ingen vinnere etter dette valget. Vi sto foran et valg mellom pest og kolera. Folk på venstresiden er representert av en markedsliberal bankmann som jobber mot fagforeninger, mens en fascist representerer høyresiden. Hva slags valg er det, egentlig?

Sterk presidentmakt

En kar jeg ikke kjenner fra tidligere, Jean-Philippe, tar ordet. Han lekser opp om de ulike republikkene og hvor lite egnet de var til styring. - Dagens valgsystem skal sikre en sterk president, sier han. - Det fører til at vinneren tar alt. Det skaper stabilitet, men spesielt demokratisk er det ikke.

Jean-Philippe snakker om Frankrikes styreform, den femte republikk. Denne ble etablert av Charles de Gaulle i 1958, og systemet gjelder fortsatt. Mens tyngdepunktet i den fjerde republikk lå i nasjonalforsamlingen, flyttet de Gaulle betydelig mer makt til presidenten. Loven kom som følge av år med stor uro i landet. Det var en betydelig fare for borgerkrig, og i Algerie hadde franske militære ledere tatt over makten i frykt for at landet skulle overlates til araberne.

Dagens system kombinerer presidentstyre og parlamentarisme, der presidenten har betydelig makt, særlig i utenrikspolitikken. Presidenten styrer mye av regjeringens politikk, og han kan utnevne og kaste regjeringen. Presidenten er direkte valgt av folket, og kan derfor ikke kastes.

Ekkokamre splitter

Jean-Phillippe sier at Frankrike har endret seg mye de siste tiårene. Før var skillet politisk. De fleste gikk til de store partiene på venstre- og høyresiden. Slik er det ikke lenger. Det er ikke så mye som binder franskmenn sammen lenger.

- Hør, det du må forstå, er at dagens Frankrike ikke lenger lar seg dele opp i den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. I dag er skillelinjene dypere. Flere. Det er klare skiller mellom by og land, rik og fattig, de med og de uten utdanning, ung og gammel, globalister og de nasjonale. Skal jeg fortsette?

Selv er Jean-Philippe mest bekymret over at sosiale medier skaper ekkokamre der fordommer forsterkes.

- Ingen hører på hverandre. Folk leser ikke aviser lenger, men blir informert over Facebook og Twitter. Her finner du alle slags fordommer og dritt. Ingen bryr seg om fakta lenger. Frankrike må reformeres, men folk flest vil ikke endre på noen verdens ting. Vi franskmenn lever lenger enn noen andre, men likevel skal vi ha verdens laveste pensjonsalder. Sosiale medier skaper en verden der folk trekker mot «sine». Det skaper frykt for andre. Motsetningene i Frankrike har aldri vært større.

Jean-Phillippe peker på et medielandskap i endring. Før var referanserammene likere. Nyhetene var seriøse. Franske TV-sendinger var seriøse. Som student for mer enn 30 år siden husker jeg timelange diskusjoner mellom intellektuelle om tunge emner. Ingen ble avbrutt, de som deltok fikk snakke ut.

I de store mediene er det fortsatt slik. Frankrikes seriøse medier kjører lange og grundige reportasjer. Alle som har lest Le Monde eller sett på Arte, vet hva jeg snakker om. Her finnes en dybdejournalistikk vi nordmenn bare kan drømme om. Men medielandskapet er i endring.

Sosiale medier overtar, og medielandskapet er ikke like ensartet som det var for 20-30 år siden. De popkulturelle referanserammene svekkes. Folk i dag forholder seg i mye større grad til sine egne folk. Det er en kjent observasjon at mangfoldet av mediekanaler og plattformer i dagens digitale tidsalder har ført til en fragmentering av popkulturelle referanser.

Samtidig som det gir en bredere tilgang til informasjon og underholdning, har det skapt en situasjon der folk søker gjenkjennelse. Felles referanseramme sikrer en følelse av fellesskap og tilhørighet til en kultur. Nå gjør et mylder av algoritmer at man eksponeres for de preferansene man selv har, og ikke nødvendigvis et mangfold av ytringer. Dette fører til en opplevelse av at «vi snakker ikke lenger samme språk» når det gjelder popkultur og felles referanser. Og fragmenteringen synes bare å vokse.

- Macron gjør mye bra. Men han er ikke godt likt

Over middagsbordet merker jeg likevel at holdningen til Macron er positiv. Macron har innført reformer og gjort arbeidslivet mer fleksibelt, sier en. Han har redusert skattene og kuttet i byråkratiet. Reformene har fungert, er de fleste enige om. Arbeidsledigheten har falt.

Jean-Luc, en skallet mann kledd i lyseblå skjorte under en mørkeblå V-genser, synes dagens Frankrike er bedre enn for fem år siden.

- Macron har gjort mye for å modernisere Frankrike. Det startes mange nye selskaper. Mange talenter som før forlot landet for å bygge en karriere i London eller Silicon Valley, blir nå hjemme. Husk at den gangen vi studerte, så var drømmen for de flinkeste studentene å bli offentlig tjenestemann, fonctionnaire. Det å starte sitt eget selskap var på ingen måte noe man valgte frivillig. I dag er bildet et helt annet. Og det er mye takket være Macron, sier Jean-Luc.

Når jeg spør om han tror franskmenn flest deler hans syn på presidenten, smiler han og rister på hodet.

- Absolutt ikke. Jeg tror ikke mer enn én av tre franskmenn deler mitt syn på presidenten. Men der har du dagens Frankrike. Over halvparten av de franske stemmene i første valgrunde gikk til ekstremister, enten på venstre eller høyre side. Helt ærlig syntes jeg det var rart at ikke flere enn én av tre ga faen i å stemme i runde to.

Kvelden fortsetter. Det spises, drikkes, snakkes og krangles. Vitsene sitter løst. Det samme gjør morsomme historier fra den gang vi var unge og håpefulle studenter. På mange måter virker det som det var i går vi pugget formler og løste oppgaver sammen, men samfunnet har endret seg.

- Politikk er markedsføring - og derfor vinner de ekstreme

Det er like før midnatt da jeg kommer i prat med en Sylvie. Luften i stuen er klam, så jeg går ut på balkongen. Her treffer jeg en høy, tynn kvinne som røyker. Kvinnen et sted i førtiårene introduserer seg. Hun er gift med en av vennene til Serge, Jules, en kar jeg husker som litt stille. Kvinnen er kledd i jeans, med en tykk, beige genser over skuldrene. Fra balkongen hører vi trafikksus i det fjerne. Nedenfor er det ikke en levende sjel å se.

Sylvie forteller meg at hun lenge har jobbet for et internasjonalt firma som gjør markedsundersøkelser. Etter studiene på...